Skifjell-pionerene

Fra Oluf Mathisens tur-dagbok i tiden 1889-1929.

Artikkel fra avisa Grenmar 1949.


Denne og utallige andre artikler fra Gjerpen, Siljan og Sauherad kan leses i "Luksefjellminner".

Under innvielsen av Skifjellhytta i Gjerpen nevnte en av talerne de to Porsgrunnsmenn, murmester Oluf Mathisen og blikkenslager Martin Pedersen, som to av pionerene i Skifjell-traktene. Allerede i 1890-årene begynte disse to jakt- og fiskekamerater å dra på tur i denne del av Porsgrunns omland. Blant Oluf Mathisens etterlatte papirer er det funnet en dagbok som skildrer de fleste av de turene han gjorde. Vi har fått høve til å lese igjennom skildringene, og vi har tatt et utdrag av det som kan ha mest interesse for de mange som i dag følger i pionerenes fotefar.
Etter oppdemningen og anlegget av Porsgrunn vannverk er det visse forandringer i terrenget siden den gang Oluf Mathisen og hans samtidige drog på tur i de nevnte trakter. Men mange, både yngre og eldre, vil kjenne seg igjen i traktene når de leser hva Mathisen har skrevet ned. – I begynnelsen av dagboka heter det:

Vinteren 1889-90 var der lite snø, og allerede i februar måned var det barmark og orrfuglen begynte å spille. De erfarne jegere hadde derfor vært tidlig på ferde om våren og skutt en mengde orrhaner før enn jeg og flere uerfarne hadde tenkt over at orrhanen hadde begynt å spille. Men allikevel kan jeg notere at jeg skjøt 2 orrhaner i april måned 1890. Det var tidlig en morgen, jeg og en kamerat ruslet bortover Valleråsene. Klokka var antagelig mellom 2 og 3. Vi hørte intet, alt var så stille, unntagen at måltrosten begynte så smått å plistre.

Vi to skiltes så ad for å gå på hver vår ås. Straks vi var kommet fra hverandre, hørte jeg orrhanen begynte å buldre oppe i åsen i nærheten av Kjærringås. Men jeg fortsatte min vandring mot Vallervarden. Jeg syntes å høre noe buldre langt borte – jo tys! Der spiller den borte på Vallervarden! Jeg iler på alt hva jeg kan, den spiller støtt borte på åsen, sitter visst på bakken. Jeg var ikke langt fra den, en underlig bulder, jeg titter framover, ser ingen, kryper smått bortover, bare bort til den fjellnabben så. Se så, der sluttet den med spillet. Jeg står stille. Det er ennå ikke lyst. Sett meg har den visst ikke. ”Sjo-kys-s!” sier den et par ganger, og så buldrer den i, så det durer i åsen.

Jeg står fremdeles stille. Bare jeg nå var borte ved nabben der, som det ikke er mer enn 20 skritt bort til. Så krabber jeg fram på fire og kommer endelig til nabben, men den spiller fremdeles. Jeg spenner hanen, stikker geværpipen føre meg opp på forhøyningen. Der borte på en liten fjellpalt sitter en liten sort fugl, det ser ut som, den går rundt, den er i fullt spill, ser utover mot Porsgrunn, men – så et lite drag i avtrekkeren, der ligger den stokk død.

Det var ikke lite gildt da jeg tok den opp, en gild orrhane, og så den første jeg hadde skutt. Mens jeg står og betrakter den, begynner en å buldre straks ovenfor. Jeg lader geværet, går så et par skritt, det titter opp en orrhanehals av lyngen ikke mer enn 30 skritt borte. Jeg legger an, den trykker seg ned, jeg ser den ikke. Så får jeg se hodet og halsen igjen, men jeg venter på, å få se mer av fuglen – ja visst, der fløy den! Så dum jeg var, jeg kunne skutt den også. Lærepenge til en annen gang.

Orrhane-jakt ved Porsgrunn
Et par morgener etter, ved 3-tiden mens jeg gikk vakt som konstabel, fikk jeg høre en orrhane spille oppe i Borgeåsen. Jeg bare ønsket klokka var 4, så skal jeg avsted. Jo, klokka ble 4, og jeg avsted med bøssen. Men da jeg kom opp på åsen, hadde fuglen flyttet lenger inn i skogen. Langt borte på en høy grantopp sitter den. Jeg iler etter. Den spiller støtt den fyren, går rundt på toppen og blir visst ikke så god å komme på skuddhold. Det er meget uthogd der jeg skal fram, så jeg kan ikke gå rett, for da ser den meg. Jeg går derfor fram på fire rett mot granen som den sitter i. Mellom småskogen, hvor det er åpent, får den visst se det rare firbente dyret, for den holder av og til opp med å spille og kysser mot meg. Jeg har da kommet hen til en liten granbusk på en meters høyde, legger meg flat på marken, ligger stille en stund. Den begynner å buldre, jeg titter opp, den går som en karusell der oppe, og da den viser meg baken, smeller det. Dens spill er forbi, og før klokka 6 står jeg hjemme i stuen med den.

Den våren ble det skutt mange orrfugl. I Wrightåsen, Valleråsen, Prestemoen og Borgeåsen er jeg sikker på det ble skutt 32 orrhaner.

Møte med en bjørnejeger (Kittil Stubberød).
Samme våren 1890, den 8. mai, reiste Larsen, Martin Pedersen og jeg avsted til Skifjellskravene for å skyte orrhanen på fjellet. Vi nistet oss ut for 4 dager og kom øverst på fjellet klokka 6 á 7 om kvelden. Vi stelte i stand 3 barhytter eller rettere sagt pyntet på et par som stod der. Vi var nå ferdig i betids med arbeidet, hadde trekt strå om hyttene. Jeg fikk den som stod øverst på toppen, og jeg tenkte: her kommer fuglen først. Men omforlatelse, jeg ble høylig skuffet. Mens vi sitter på sørsiden av den øverste fjellpynten og nyter vårt kveldsmåltid, får vi høre det rusler bak oss. Vi farer opp og får se at det er en gammel mann med et gevær under armen. Se så! Vi blir altså ikke alene på fjellet i natt, og det midt i uken da vi hadde tenkt oss å få være alene.

Gamlingen ruslet bort til hytten min og plasserte seg inne i den. Jeg ruslet bortover til ham, spurte så om han skulle være i den hytten der i natt. Ja, sier han, men du kan også være her, om du vil, for hyttene er mine.

Det var visst også tilfelle, for mannen var Kittil Stubbere som er godt kjent som gammel skytter og som nok visste hvor orrhanen kom der på fjellet. Etter sigende skal han en gang ha skutt en bjørn med haglladning der i nærheten. Mens han ligger og venter på orrhanen, kommer bjørnen ende mot ham. Kittil betenker seg ikke lenge, men sender haglsørpen i planeten på den.

 Det ble storm om natten og ikke noen orrhaner.

    – Ut på formiddagen gikk vi ned til Skifjell, fikk her tykk melk og etterpå en god søvn ute i laen. Om ettermiddagen ruslet vi derfra, tok nedover mot Haukaråsen og så oppover på Brokeåsene. Det var blitt kveld, og orrhanen begynte hist og her å buldre bortover åsene. Vi tok hver vår veg etter bulderen bortover åsene. Jeg kom en ganske nær, den satt visst i lyngen, men jeg kunne ikke få se den, for det var blitt for mørkt.

Vi fikk i all hast i stand 3 hytter bortover fjellet. Klokka var mellom 10 og 11 da vi var ferdig med hyttene, og så kom den koselige tid. Aftenen var så klar, alt så stille, alt omkring oss bare skog og fjell, ingen lyd av noe hørtes, luften mild, stjerner i tusentall å skue, og så et lys nede i horisonten i syd, og det var Svener fyr (Svenner fyr). Vi hadde tent et stearinlys som lyste så vidt opp om oss at vi fikk anrettet oss et riktig koselig midnattsmåltid. Ja, sånn en fornøyelig og sorgfri stund som denne, kan en aldri forestille seg unntagen en selv har vært med på sånt. Og jo mer en blir med på sånt, dess mer lyst får en til det.

 Mens vi nyter dette nattmåltid, får vi høre en som kommer syngende fra Haukaråstraktene. Det bærer i nattens mørke nordover stadig syngende. Vi undret oss over hvor dette mennesket gikk hen, for noen slags veg var det ikke han gikk på. Men Larsen mente det var oskureien, og det måtte vi jo tro – og tror det fremdeles.

På leiken
   Klokka ett ordnet vi oss i stand til å gå i hyttene. Hysj! der buldrer den alt oppe på ”Fugleås”, et stort, høyt fjell et stykke borte fra oss. Som jeg var kommet inn i hytten min, satte jeg meg på huk og tenkte: - Orrhanen kommer vel snart hit også. Jo – sju-kysss rett bak meg! Jeg spenner hanen. Der kom en skrapende med vingene på fjellet og satte seg ende inn til hytten min på høyre side. Jeg skulte til siden, jeg ser en sort dott, men vrir jeg på meg, så er den vekk. Sju-kyssss, der kom en til, på venstre side. I det samme flyr den første fram foran hytten, den andre etter. De barker i hop 10 skritt fra meg.

Enhver kan vel, tenke seg min situasjon. Jeg glodde så jeg holdt på å vende øynene, for sort var fjellet, og sort var fuglen, så jeg kunne ikke få se den. Det var for mørkt. Imidlertid spilte en på en tørrfurutopp mellom min og Martins hytte. Det stod en ildsøyle ut fra Martins hytte. ”Der har vi nr. 1", - tenkte jeg. Men i all verden, den sitter og spiller like godt!

Jeg titter etter den, men kan ikke få se den, for det står noen romper i vegen utenfor hytten min. En ildsøyle til fra Martins hytte – nå spilte den ikke mer. Hvor mange det var foran min hytte, er ikke godt å si, men at det var mange, det er visst. Jeg syntes nå å skimte litt av kampen foran meg: der borte er visst en hel hop i sammen. Jeg legger an og trekker av – nå var kampen opphørt.

   Det begynte å lysne. En enslig orrhane flyr mellom våre hytter, det var den siste der på fjellet den morgenen. Larsen kommer nå ut av hytten sin, sint og arg som en lemen. Vi andre to går bort, og tar opp hver vår orrhane. – Av denne turen hadde jeg lært at sent på våren kommer fuglen tidlig om morgenen mens det er mørkt på fjellet, men tidlig om våren kommer fuglen ikke før det er lyst på fjellet.

1891 kom det meget sne i januar måned. Vi hadde revegift ute i Borgeåsen. Av rev fikk vi ingen, men en grevling fikk vi på sildeåte, og det i høy sne i januar måned. Vi hadde også rypehoder utlagt, forgiftet, og det var dispasjør N. Møller som kom med hodene til oss og sa at reven likte dem godt, men dessverre fikk vi ingen rev, men Møllers nydelige fuglehund fikk vi på åten i steden.

 Til Stulskjenn
    Den 6. juni 1892 reiste vi flere stykker til Stulskjenn. Ørreten bet godt på flue og drag med metemark. Jeg fikk ikke mange, for jeg var ukyndig i ørretfiske. Men lysten ble stor og jeg håpet med tiden å klare knepet.

Ved St. Hanstider var vi avsted igjen. Det gikk da omtrent som forrige gang. Å gå fra Porsgrunn til Stulskjenn tar en 2½ time. Ved å gå oppom Lid, forbi Trollsåsen og straks oppe på høyden inne i skogen ligger den deilige Sanniseteren. Der er det passende å ta ¼ times hvil, og så en halv times gange over skogen til Stulskjenn og Mjøvannet.

1892-93 meget sne og kaldt, ikke så lite fugl sees å ha tilhold i skogene her omkring ved Porsgrunn.

Den 9. september 1893 reiste Larsen og jeg avsted på jakt. Klokken 4 om morgenen reiste vi hjemmefra, med niste for 2 dager. Klokken litt over 6 var vi ved Trollsåsen. Her tok vi skogen fatt, og vi traff straks på jerpe og fikk skutt en. Vi passerte Riisseter drog derfra, litt nordligere og kom så ned til Låven, det er ved den øvre enden av Mjøvannet eller nære ved Stulskjenn. Her fisket vi mens vi kokte kaffe, og fikk en del ørret og tryte, så vi hadde en god rett fisk til frokost. Vi bestemte oss så til å reise over fjell og villmark til Vallerdalen og drog da avsted ved østre siden av Broken (et stort vann), gikk forbi Storfiskvannet og kom snart ned til Meensvannet da vi tok for langt til venstre. Vi var nemlig ikke kjent på traktene.  

Vallerdalen
   Da vi ikke kom på fugl i disse trakter, bestemte vi oss til å gå rett til Vallerdalen før det ble kveld. Men jeg fikk dårlig håp om å komme dit den dagen, for rett som det var, kom vi mot et vann – og så en lang omveg. Vi kom så på et elgspor og fulgte sporet like mot Meensvannet. Her hadde elgen svømt over, men vi stod igjen mellom to store fjellvegger. Jeg spurte da kameraten om vi skulle ligge her eller oppe på fjellet i natt, hvortil han svarte at vi skulle ikke ha langt igjen.

    Eiendommen Låven
   En jerpe fløy opp. Det ble jakt etter den oppover en ås. Men Vallerdalen kunne vi ikke se. Vi tok da kursen i østligere retning, hvor vi atter kom til et vann, og vi så annet ikke enn vann og fjell. Men her kom vi på en hel del med store tyttebær. Jeg sa da: det er best vi forsyner oss av disse deilige bær, for det ser smått ut med å komme til folk eller kanskje vi er snart i Slemdal.

Men hva får vi vel se langt borte i en li? Jo, en liten skikkelse av et menneske. Jeg sa: Der ser du huldren, Larsen! – Ja visst er det det, sa han, og vi gikk imot skikkelsen og fikk se at det var en liten jentunge, og straks selve Vallerdalen til vår store glede. Da vi kom henimot gården, ble vi mottatt av en elghundhvalp med et leven uten like, for den så vel sjelden fremmedfolk.

Vi plantet våre geværer utenfor mot veggen og gikk inn i en hyggelig stue. Den var pyntet rundt veggene med mange slags fuglevinger og andre rariteter fra skogen, deriblant en orestubbe som var nær lik et menneske. Mann og kone med en liten datter var hyggelige folk, og det så ut til at de likte at det kom fremmede. Vi fikk nå av oss vår tunge randsel. Larsen tok fram en flaske genever, og dens innhold smakte nå fortreffelig.

Vi fikk kaffe og hjembakt brød som var sjessemat for byfolk. Solen begynte nå å dale, og vi tok oss en tur bort i skogen, hvor vi skjøt en jerpe og noen trost. Her kom vi på flere elgleier. Om kvelden ved 9-10-tiden hadde vi et deilig aftensmåltid. Et stort fat med ørret og røye, nygrodde poteter, 2 flasker øl som vi hadde båret på den lange veg, dertil stekt flesk, melk, kaffe og snaps. Så det aftensmåltid kommer jeg visst til å erindre så lenge jeg lever.

Da vi kom inn fra høylaen om morgenen, hadde konen kokt kaffe, så vi ble fort ferdige til å dra avsted. Mannen rodde oss over Meensvannet. Herfra tok vi kursen mot Skifjell og kom på noen jerpelag og fikk skutt et par. På Skifjell hilste vi på gamle Ole som har skutt og fanget meget fugl i sin tid. Jeg husker godt den mannen kom med store knipper med fugl til byen.

Fra Skifjell bortover Øvrumskogene, kom vi så til Øvrumseter, kokte kaffe og stekte tryter på gloen. Etter å ha holdt middag her, reiste vi ut av skogen og kom så fram til Trollsåsen, hvor vegen da gikk hjem etter den lange skogstur.

 Skifjellskarvene
   Den 22. mars 1894 drog vi tre stykker til Skifjellskarvene. Vi antok at det var meget sne på fjellet og tok ski med. Vi kom til Skifjell omtrent kl. 5 om morgen. Skaren holdt, og vi brukte ikke skiene noe videre. I skogen bortenfor Skifjell fikk vi høre orrhanen buldre oppe på fjellet. Klokken var da 5.30, men fordi fjellet er omtrent bart for trær, kunne vi ikke komme den på skuddhold.
Vi gikk allikevel oppover fjellet, og så den ene etter den andre flyge bort, det var 3-4 i følge flere ganger. Oppe på fjellet fikk vi se to ryper komme flygende, de slo seg ned i en li og var borte for oss. Vi lå og solet oss den lange dag oppe på høyden av fjellet og besluttet oss til å bli til neste dag, for å ligge ferdig i hytter. 

Skifjellskarvene er rike på ved da det er rester igjen etter skogsbrannen, som var der for 20 år tilbake. Skogen tilhørte Wesseltoft, som bodde på gården Engrav i Gjerpen. Brannen oppstod ved uforsiktighet fra et par tømmerhoggere som hadde kokt kaffe og ikke tilbørlig slokt varmen etter seg. Jeg husker godt folk reiste til brannstedet, en del for moro. Militæret fra Gråtenmoen var der i flere dager. Brannen tok seg storartet ut om natten enten man stod i den nedre bydelen av Porsgrunn eller på Kirkehaugen for å se på.     

Altså, der var furubrenne nok, og vi samlet sammen ved til en god ild i le av et fjell. Men vi var uheldig på dette fjellet igjen! Det blåste opp en storm av østenvind utpå natten, og derfor kom det ingen fugl på fjellet om morgenen. Meget skuffet måtte vi dra hjemover, uten fugl, det var for kaldt. 

Etter ørret
  Den 10. oktober 1894 gikk vi et par stykker opp til Lillelva for å lystre. Til lys brukte vi ullfiller dyppet i parafin. Vi begynte å lystre nedenfor Aaltvedtbrua og gikk oppover. Vi så ikke så få fisk, men den var snar til å gjemme seg. Vi slo allikevel 9 stykker den kvelden, det var pen ørret, en 6 merker stor og en av dem på 12 merker.

   I mars 1895 hadde flere elger opphold i Borgeåsen ved Porsgrunn.

10. mai 1895 dro vi til Stulskjenn. Vi lå på seteren om natten og gikk ned til vannet om morgenen. Vannet var fullt av tømmer. Vi fisket litt, jeg fikk 6 ørreter på bunnen. Oppe i Broken var det en mengde ender og lom.

 – 23. mai til Stulskjenn igjen. Det var en hel del tømmer i vannet, så det var bare et par steder vi kunne komme til å fiske. Derfor reiste to mann av følget ned til skotrennen som går fra Mjøvannet til Oklungvannet, og de fikk 10-12 pene ørreter (nymåne dagen etter).  

Til Fjellvannet
   Den 6. juli 1895 (fullmåne) drog A. Pedersen, M. Pedersen, Sørensen og Oluf Mathisen avsted til Fjellvannet. De tok toget fra Porsgrunn til Skien og gikk så direkte til Varpebekk som renner ut i Moelva i nærheten av gården Flittig. De fisket godt i kulpene oppover langs bekken utover natten, og stekte ørret og spiste godt. Så tok de seg  en lur. Så forteller Mathisen blant annet:
   – Henimot middag ruslet vi oppover Moelva. Det var lite vann i elva, så vi kunne gå den oppover til Fjellvannet. Vi ville ikke komme til Fjellvannet før kvelden, derfor tok vi det med ro og kokte oss middag som bestod av sagogrynsuppe med rosiner, kaffe og konjakk i, og den smakte som den deiligste vinsuppe. Av ørret fisket vi nok på stedet til middagsmaten. Etterpå laget vi i stand noen liggeplasser av granbar og sovnet inn ved vannets susen og med høye skogpartier på begge sider.

Ut på kvelden kom vi så til Fjellvannet. Her er oppført en demning av stein i året 1826 av statsråd Løvenskiold under ledelse av skovridder Frantz Wagner. Like ved siden av demningen er det to hytter med komfyrer midt på gulvet. I en av disse stuene tok vi oss den frihet til å gå inn i, for låst er de ikke. Men her var plageånder i tusentall. Myggene gjorde anfall i kolonner. Ja, det var så tett at de omtrent skygget for solen.
De slengte med flue hele natten og fikk god fangst. Mathisen fikk således 31 stykker, og det jamn, pen ørret. Etter noen timers søvn tok de en tur til Tufteseter og Økteren. – En uforglemmelig tur. 

Elg i Valleråsen
   6. oktober 1895 reiste vi to stykker for å se etter elgen. H. Valler hadde dagen forut merket elgen oppe i Valleråsen. Så vidt det var lyst om morgenen, reiste vi opp i skogen. Valler hadde en elghund i kobbel, og jeg to harehunder, for dersom vi ikke traff på elgen, skulle vi drive harejakt. Det var kaldt om morgenen og rimet, og straks vi kom opp på høyden, så vi slagene i rimet. Hunden ble nå nesten rasende og ville løs. Vi slapp den også, og avsted bort i skogen bar det. Det ble et hyl uten like – der stod den med elgen. Valler først og jeg etter med begge harehundene i kobbel. Jeg ergret meg forferdelig fordi jeg hadde disse å drasse på. Slippe dem torde jeg ikke. Jeg besluttet meg til å binde dem, og mens jeg gjør det, bærer det avsted med elgen. Valler hadde nemlig ikke rukket fram mens hunden holdt elgen, og avsted bar det nordover.

Jeg hentet de to bundne hunder og gikk så etter losen. Om en stund hørte jeg ingenting, jeg løste derfor hundene og gikk nordover. Begge hundene tok snart fot på elgen, og vekk var de. Langt borte får jeg høre de gir hals, sammen med elghunden, men nå gikk elgen over Lønnevannet, og så var dette forbi.

Ved bålet
   Fra en tur til Skifjellskarvene 28. mars 1896 forteller Mathisen at det var ikke så lite sne og han hadde truger på bena. – Vi gikk under et fjell, hvor jeg muret opp et ildsted av gråstein, mens de andre tømret hytter av kvist og bar, og så samlet vi furukvist til natten. Vi hadde det så hyggelig og var i det rette humør. For mange vil vel dette høres mer enn koselig ut, å ligge ute på den tid av året om natten.
Jo, bare her trives vi som har fjellet kjært og forstår å innrette oss. Her koker vi kaffe, her steker vi flesk, her koker vi toddivann. Om natten legger vi oss ikke, men holder varmen på peisen vedlike og røyker tobakk uten like. Jo, unnskyld, jeg tar meg en liten blund der jeg sitter, for jeg har lett for å sove hvor jeg er. Jeg setter begge hendene under kinnene og kan sove sødelig inn der jeg sitter. Det kan således bli en liten disputt etterpå om jeg har sovet så og så lenge, og jeg mener å ha hørt all deres prat, skjønt søvnen var god.

Om morgenen kl. 4 gikk jeg opp i på fjellet og satte meg i en barhytte. Klokken 5 hørte jeg orrhanen begynte å spille oppe under det øverste fjell. Men det nærmet seg en snebyge østafra, den kom nokså voldsomt, og så var det forbi med leiken. Jeg lå i hytten en stund, men så ble jeg lei og gikk så bortover en slette, og der borte jeg hørte orrhanen, fløy det opp en hel del – den hadde sittet og kurret der. Så var det å gå hjem igjen med uforrettet sak. Uheldig, uheldig!

Den 11. oktober 1896 fisket Martin Pedersen og jeg på Lillegårdsbekken. Vi fikk noen store ørreter der, og vi så flere store sjøørreter, men fikk ingen av dem.

Vinteren 1896-97 hadde en del fugl tilhold i Borgeåsen, der­iblant tiur. I mars 1897 var det mer enn alminnelig, høy sne.
   Den 23. oktober 1897 fisket jeg småmakrell i Eidangerfjorden. Hele fjorden stimet av fisk, småsild, sei, torsk og makrell.

 St. Hans på Sanniseter
   St. Hansaften 1898 på fisketur. Vi reiste hjemmefra kl. 7 aften, og da vi kom til Sanniseter, var en mengde av bygdens gutter og jenter samlet der. Hver gutt med sin brennevinsflaske, vi skulle naturligvis drikke en dram med alle, men det ble nok umulig. Vi fikk så ute på tunet en ringe tykkmelk som smakte må jeg si bedre. Så tok Martin fram sitt fotoapparat. Da ble det liv i leiren, alle skulle være med på bildet, og vi stillet oss da opp i rad langs med peisestuen. Da fotografisten har stillet opp apparatet og er ferdig til å ta av, kommer en hvit ku og stiller seg foran oss og glor på apparatet.
    St Hansdagen ble deilig, vi koset oss oppe ved Broken og rodde Broken rundt, tok fotografier og hadde en uforglemmelig dag. Bildene vi tok, ble ingenting tess, bare den hvite kua på Sanniseter kom fram, de andre ikke.

Med sjumilsstøvler
   Den 9. juli 1898 klokken 5 ettermiddag reiste tre av mine kamerater avsted til Stulskjenn. Da klokken var 6, og jeg gikk hjem av arbeidet og fikk høre at de hadde reist, kunne jeg ikke annet enn reise etter, for lengselen kom, og jeg kunne ikke motstå den. Ranselen ble i en fart fylt med litt av hvert, og avsted bar det. For å prøve hvor fort jeg kunne komme fram, skrittet jeg godt på. Da jeg kom opp til Sanni, begynte svetten å komme. Jeg puster så ut og tørker svetten. Så langer jeg ut igjen nedover mot Librua.

En deilig nordlig vind blåser litt, solen smiler der borte i vest, den kaster sine stråler bortover marken, å så skjønt. Nå i Libakkene, de er som ellers tunge og varme. Svetten renner, men her oppe i bakken er jo den deilige kilde, ”Fribakollen”. Et par slurper vann, å så det frisker! Så er jeg da ved Ramsåskjenn. Hvem kjenner noe til ukens slep og slit når han kommer hit opp. Den rene luft, de duftende enger bortover Jarseng, sånn duft, hvilket apotek! Så bærer det avsted bortover Trollsåsen. Der oppe på høyden smiler med sine hvite vinduer og røde vegger. Straks er jeg der oppe. Med luen i hånd, i den svale luft, kjenner man neppe at man har ranselen på ryggen.

Så er jeg oppe på den øverste nuten ved Trollsåsen. Hvor deilig å se tilbake. Hvor fredelig, hvor skjønt er det ikke her omkring. Se skogen, rundt omkring setrer og stuler med kreaturer. Fugler av mange slags hekker her. Se vannet der nede, så klart, men dødt som det døde hav, for fisk finnes visst ikke i det. Om et par minutter er jeg på Sanniseter.

– Godaften, jenter! Får jeg en bolle melk?

Klokken er ½ 9. Godt gått. Klokken var over 7 da jeg gikk hjemmefra. Så over åsen da, pytt, jeg tar lange steg. Men så svært som de menneskene hogger ut skogen. Trær på tvers og trær på langs. Her er snart ikke grøttvarer igjen, det ser stygt ut.

Så er jeg da ved Rekå. Mon de er her borte på den gamle rasteplassen tro? Jo, der ser jeg dem, de skal til å fyre opp.

– God kveld, karer!
– Å, der er’n, gutt! Jeg tenkte det nesten at du kom etter, sa Pedersen.
– Ja, jeg kunne ikke annet da jeg hørte dere hadde reist.
Så spiste vi et deilig kveldsmåltid her ved vannet, mens fuglene sang omkring oss og fisken hoppet på vannet. Vi fisket så i Stulskjenn og Broken om natten, og fotograferte neste dag før vi gikk hjem.

Under en fisketur til Rekå den 29. oktober 1898 hadde Li-guttene nær fått en oter. Det er visst en hel del oter der omkring, for om vinteren har Mathisen sett mange spor etter den, og han har også merket den om sommeren, noterer han.

En tørr sommer
Den 22. juli 1899 reiste jeg hjemmefra litt over kaffetid om ettermiddagen. Da jeg kom til Sanniseter, holdt jentene på med å fiffe opp inne i seteren, for det er lørdags kveld og de venter gjerne besøk da. Jeg fikk meg en ringe tykkmelk og hvilte en stund. Jentene sa det var siste lørdagskveld i år de var der. De skulde reise hjem mandag med buskapen. Med en velfylt mage ruslet jeg min veg. Da jeg kom ned til Rekå, ble jeg forbauset. Elva var tørr på et par små kulper nær. I disse kulpene var det en masse ørretyngel, og det var meg vondt å se på at de måtte gå til grunne hvis det ikke kom regn. Hadde jeg hatt en hov, så skulle jeg tatt dem bort i kjenna, men jeg hadde intet sånt som jeg kunne ta yngelen med. All den yngelen gikk derfor til, for det kom ikke regn før den 17. august. Og dette regnet nådde ikke ned til potetene som stod i jorden og som det derfor ble mindre enn lite av det året.

Jeg hadde ikke varme tent denne gang, på grunn av tørken. Det hadde ikke regnet fra den 2. juli til den 17. august, og da bare i noen timer ad gangen. Så regnte det den siste dag i august, men bare lite.

 Da Pedersen ofret en ullskjorte
22.– 23. og 24. september regnet det bra. Vi trodde nå etter regnet at det var blitt vann på Rekå, derfor avsted den 30. september for å få litt ørret. Vi tok med oss bare 3 flasker parafin og et par rosentorvbeter til skunne. Klokken var mellom 10 og 11 om kvelden da vi kom fram, og det viste seg at det var meget vann på elva, og Mjøvannet var demt. Vi bløtte den ene torven godt i parafin. Så ut i elva til knes med oss alle tre.

Da skunnen var oppbrent, hadde vi fått 26 ørreter. Vi ruslet oppover elven med den andre skunnen, og det gikk nokså bra, men – som jeg går med skunnen så faller torven ned i en kulp. Se så mørkt som det kan bli. – Ha, ha, nå kan du slå, skrek en. – Ja, nå kan du tende fyr i skjorteflaket ditt, mente jeg.

Vi lurte nå på hvor vi skulle få noe til skunne, for ikke hadde vi torv og ikke filler. Bare en snau flaske parafin hadde vi igjen –. Det skal nok stå råd til, mente Pedersen. Jeg tar har en gammel ullskjorte på, den tar jeg av.

Og det ble enstemmig vedtatt. Pedersen knapper opp. Jeg gjør meg ferdig til å partere, mens H. (Valler) lyser. Jeg spretter opp i begge sidene og drar skjorten fram i to deler, mens Martin ler så bakken rister. Skjorten ble en prektig skunne som vi brukte borte på Brokebekken, og vi fikk bra fisk med den. Så lakket det til morgen, og vi gikk til Sanniseter og stekte og braset der, mens det regnte ute nokså meget. Vi hadde fått over 50 ørreter om natten, og hadde oss en hyggelig tur.

I sommer (1899) har statsråd Gunnar Knudsen sluppet ørretyngel i Ormekjenn og vannet ved Jarseng.

14 dager før St. Hans 1900 kunne vi fra Borgeåsens utkikks­tårn se to sneflekker på Skarvene. Uken før St. Hans var det sne østafor Sanniseter. 

Fromme tanker
  1901, nyttårsdagen i skogen sammen med Martin Pedersen. Det var den deiligste nyttårsdag jeg kan minnes. Litt sne på marken. Himmelen klar som et speil. Og da solen glante over åsene, sang småfuglene så skjønt i kor at vi måtte sette oss ned og høre på. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Gid det nye århundre må bli sådan over hele jorden og jordens folk. Fred.

11. august 1901: Vi har nå ikke vært på kjente trakter på et par måneder, dels fordi det ikke har vært behagelig å gå i den sterke varmen vi har hatt i sommer, en 30 grader i skyggen, og derfor har fisken også vært meget døsig av seg. Dårlig fiske både i ferskvann og saltvann i sommer. Vi tok da en tur til Broken. Min sønn Nicolai var for første gang med, 10 år gammel. Han holdt godt ut, både under marsjen og nattevåken, han fikk jo en times søvn midt på natten, men leiet var noen steiner. Av fisk fikk vi lite, et lite måltid ørret, og Nicolai en diger tryte.

 En voldsom snestorm
Juleaften 1901 ble det et fryktelig snevær med storm. Togene stanset på vegen fra Kristiania til Skien natt til juledag, og linjen var ikke klar før nyttårsdags ettermiddag, altså blokkert i åtte dager. – I skogen nyttårsdag 1902 var det et broket syn. Mange store trær hadde falt overende fra rota, men de fleste hadde gått av midt på stammen, og det var trær som holdt en 7 a 8 tommer midt. På enkelte strekninger kan man si at halve skogen var ødelagt. Den noenlunde jevne sne er 3 fot, somme steder 4 fot. En mengde orrfugl har trukket ned.

Den 8. april 1903 klokken 1 morgen reiste jeg ene hjemmefra. Det var nesten fullmåne og klart vær. Klokken 3 var jeg ved Sanniseter, gikk vintervegen nedover til Hestekleiv. Det var nokså meget sne i skogen, men den var så hard at den bar meg. Jeg hørte ingen fugl spille ved Hestekleiv, men borte på Brokeåsen spilte orrhanen. Jeg gikk så bortover og forbi Låven, og da jeg kom på åsen mot Brokeløken, telte jeg 16 ender, noen satt på iskanten og noen lå i vannet rett utfor ”Tilfellet”. En jerpe spilte oppe i lia og en orrhane spilte oppe på åsen. Jeg stod og betraktet hele herligheten, mens solen begynte å gløde både på sinn og legeme. Klokken var nå 7 og jeg gikk ned til oset ved Stulskjenn, kokte meg en god kopp kaffe og var her det meste av dagen og fisket noen ørreter.

Stulskjenn og Broken
St. Hansaften 1903: Martin og jeg av sted til gamle tomter. Klokken 9 var vi på Sanniseter. Det var det deiligste vær en kunne ønske seg en St. Hansaften. På setervangen ble vi mottatt av ca. 50 sauer og 2 hester. Der var ingen med kreaturer den sommeren og derfor ingen melk å få for oss. Da vi kom til Stulskjenn, lå Kristian Skifjells pram der, og den tok vi i besittelse. Tåken begynte å ryke av vannet, og det ble temmelig kaldt. Fisken var stur hele natten som den pleier være når det ryker på vannet. Om morgenen fikk vi noen pene ørreter på flue i Brokeløken.

22. august 1903: I oset ved Stulskjenn var det ørret så tykt som et sildestim, og den bet nokså godt ut på morgenen.

29. april 1904: Meget orrhane ved Broken.

9. juli 1904: Nå begynner jeg å bli lei av å spise makrell den ene uke ut og den annen inn og så lese om krigen mellom Russland og Japan. Jeg bestemmer meg derfor til å gå storvegen til Skifjell, ned til Broken og Stulskjenn og hjem igjen om Sanniseter. På disse kanter har det omtrent ikke regnet i hele sommer, og her har vært sukk og klage og ønske om regn fra mange.

Da klokken er 9 og jeg rusler oppover gata med ranselen på ryggen og fiskestangen i hånden, så sier den ene og den annen: Det skulle være moro å være med. Jeg tenker med meg selv: Dere er noen løyerlige folk, hvorfor går dere ikke og ser.

På Borgestad og på Åkre stod enga nokså stor. Hoen enkelte steder på Riis, men særlig på O. Nærums gård, stod ungekren pent.

 Jordskjelvet
Den 22. oktober 1904, lørdags kveld, ruslet jeg avsted igjen bort til Rekå. Denne gang var Nicolai med på lystretur for første gang. Da jeg hadde slått 8 ørreter, og det var midnatt, bestemte jeg meg til å reise hjemover. Natten var meg noe forunderlig, all fisk så sky, mitt sinn så tungt og luften tung. Tidlig søndag morgen var vi hjemme. Klokken 11.30 om formiddagen hadde vi et kraftig jordskjelv. Jeg trodde huset vårt hadde ramlet sammen. En mengde piper falt ned, og her var en stor forskrekkelse over det hele land.

Så må jeg notere at denne sommer som vi skriver 1905, har vært en minneverdig sommer. På grunn av de politiske forhold med Sverige har alt vært dødt, både i det ene og det annet. Kritiske forhold, krig for dør. Jeg og flere med meg kan ikke reise på lystturer eller noen som helst sport, da andre må reise til grensen. Men alt har jo ordnet seg bra, håper vi da! 

Sanniseter
 27. juni 1906: Da jeg kom til Sanniseter, ble jeg vitne til at den gamle minneverdige stoga på Sanniseter dessverre er nedbrent. Den skulle være bygd av skovridder Wagner.

Rypejakt i Borgeåsen
15. september 1907: Det har rast en storm i flere dager og det har kommet meget sne i høgfjellet. Etter sigende skal det ha kommet mange ryper nedover mot kysten. Jeg gikk derfor en tur opp i Borgeåsen og fikk snart se rypespor i sneen overalt i skogen. Jeg gikk etter friske spor, og straks fløy der ryper opp, men snar i sin flukt var de, og derfor ble det for det meste bomskudd.  

Minne fra Trollstua
Den 25. januar 1908 reiste jeg i følge med en kjøpmann P. fra byen (Porsgrunn) opp til den av ham og flere leide Trollstua ved Trollsåsen. Vi kjørte hjemmefra seint om kvelden, og det begynte å sne meget. Da vi kom til Ris (Riis), veltet sleden ut i grøften hulter til bulter mellom pakninger, ski og varer. Da vi så alle kom på rett kjøl igjen, sendte vi hest og mann hjem til byen igjen på grunn av snetykke. Vi ruslet så videre tilfots og kom til Trollstua med våre pakninger klokken 11.30 om natten. Kaffekjelen kom da over, og det ble snart lunt inne. Da vi skulle til å legge oss i den store himmelsengen, ble vi vár at det hadde kommet en stor musefamilie i sengen. Ja, det ble en jakt uten like. Kjøpmannen slo vilt omkring seg i sengen, og musene løp rundt som hester i en manesje!

Før det ble lyst om morgenen, tok jeg geværet og gikk på ski bortover mot myra hvor det er bittesmå bjørkeskog – men en rypeflokk på 10-12 stykker fløy opp før jeg kom på skuddhold. Ikke så få ryper er blitt skutt og heller ikke så få er fanget i snare her utover ved Porsgrunns- og Skiensdistriktene.

1909: Slik en 17. mai som i år, kan vel ikke noen huske make til. Full vinter på en dag da vi pleier ha den deiligste vår.

Sommeren 1911 ble Broken bortpaktet til noen herrer fra Porsgrunn. Broken, som fra Arilds tid (i uminnelige tider) alltid har vært et fiskevann, det er blitt valfartet til både fra by og bygd. Vi ser med bedrøvelse på at de gamle kjære steder, vi hadde forelsket oss i, og hvor vi etter en slitsom tid i byen kunne se og nyte naturen i fulle drag, nå er er stengt for oss.

Annen juledag 1911: Mens vi satt ved et steingjerde ved Jarseng, fikk vi høre orrhanen bortafor Lidseter. Det var dens vanlige sang, den har ingen forskjell på jul- eller påskehymner. Vi holdt så på å stille etter ryper i lengere tid om formiddagen. Hele fangsten ble en rype. Så gikk vi opp til Sanniseter og spiste middag. Her var rypespor på tunet. 

Grønn jul
   15. desember 1912 tok Martin og jeg en tur opp i Borgeåsen. Det var en deilig morgen. Det var ryper og ikke så få orrfugler i skogen.

Annen juledag tok Martin og jeg en tur til Skifjell. Vi gikk innover til Meensvannet for å se etter ryper, men da vi ingen fugl så, snudde vi og kom ned til Låven. Så gikk vi hjemover om Sanniseter hvor vi holdt middag. Vi undredes over at det virkelig var jul, for hele tunet var grønt som om sommeren.

Annen påskedag, 24. mars 1913 fant Mathisen og hans kamerat 15 barlindtrær i nærheten av Sanniseter. Sommeren 1913 fastslår han at lom og ender som en før stadig hadde kunnet se på Broken, nå hører til sjeldenhetene. Lom har han ikke sett på flere år.

Store begivenheter!
I det Herrens år 1914, om våren, kjøpte Martin Pedersen og jeg Damhaugen av Mathias Saubrekka for 200 kroner. Våre ønsker har vi da fått oppfylt, å kunne eie en bete jord av Norge. Det ble da ofte valfart til Damhaugen. Lillejuleaften kjørte jeg opp til Damhaugen en liten hytte gjort av sekker. 2. dag jul ble den innviet, og den var god og varm så lenge vi fyrte i komfyren.

Et minne
Jeg hadde natt til en søndag vært på ørretfiske i nærheten av Skifjell. Tidlig om morgenen da solen rant om fjelltoppene, måtte jeg gå hjemover for å være hjemme til et bestemt klokkeslett. Det var en av de mange deilige sommermorgener som jeg har opplevd. Alt så fortryllende i naturen. Alt så fredelig.

Som jeg gikk på vegen og hadde kommet ut av skogen, var det en liten bar sandholdig flekk på noen kvadratmeter, i nærheten av vegen. På denne lille sandsletta ble jeg oppmerksom på en vakker forsamling. I en firkant på ca. 1 kvm. sitter der, med nøyaktige mellomrom, som soldater på geledd, en flokk av røde sommerfugler ved siden av hverandre med hodet mot den store forsamling og leder møtet. De to veksler om å reise på seg og bukke og hufse på vingene mot forsamlingen. Når en av lederne har talt, får jeg si, tar en av medlemmene i den store firkanten ordet ved å løfte på seg, hufse og bukke til lederne.

Jeg står og betrakter det hele i stum beundring. Ja, et møte taler var det. Det ble ikke forstyrret av meg der jeg stod et par meter fra dem. Jeg gikk, og de fortsatte.

26.-27. mai 1925 til Låven og Stulskjenn alene i deilig vær. Orrhanen spilte rundt Stulskjenn.

Den 29.-30. september 1925 til Låven. Lite vann på Rekå og ingen fisk, men ved Brokeløken fikk vi fisk så stor at vi aldri hadde sett så stor før, og det på en lettvint måte. Ørreten gikk fra demningen ned i tømmerrenna og der ble den liggende til vi tok den om morgenen.

Epilog
Den 15. oktober 1929 reiste Martin og jeg bort til Stulskjenn, vi var på Skifjell et par dager. Til Låven kunne vi ikke komme, for alt var under vann. Vi gikk opp i åsen over Låven og Stulskjenn og skuet ut over våre kjære fiskeplasser, hvor vi hadde hatt så mang en fornøyelig stund. Nå er det bare minnene igjen. Dette var siste turen.