Ullensaker (gno. Ullinsakr) i
Nordre Land.
I alle disse navna finner vi minne om en gud Ullen, Ullin. Ullen er
en annen navneform på Ull, Ullr som var vanlig i Norge og denne ble
guden først og fremst ble dyrket på Østlandet. Men også i Hardanger
har vi Ullensvang, med nabogården Frøynes,
der også i sentrum av den gamle kulturbygda.
Sammensetningene av Ullen med -hov,
vin (som i Ullinsin), åker
og vang forteller oss mer om disse
gamle bygdesentrene. De vitner om at der har det vært helligsteder,
tempel eller fredlyste vanger og åkrer viet til guden Ull. Her kom
folk i fra bygda sammen til gudedyrkning og kultus av ulike slag. Vi
må tro disse viktige, religiøse midtpunktene var med på å skape de
første organiserte bygder, "rike" (som
Raumarike) og "land" (som
Hordaland) i Norge.
På samme viset ser de senere
trønderske småfylkene ut til å være bygd opp omkring sentrale
kultsteder, Lade i Strinda, Mære i Sparbu, Sakshaug på Inderøy, Haug
i Verdal og Alstadhaug i Skogn. Her legger vi merke til haugen,
som speiler seg i de tre siste navna, og som vi ennå kan se ved
Alstadhaug, må ha spilt en stor rolle. Det har trolig vært
gravhaugen til selve folkehøvdingen eller «kongen», som ga trygd og
vern til senere ætter.
Alle disse stedene som her er nevnt, har også i kristen tid blitt
bygdesenter og kirkesteder.
Stedsnavn sammensatt av Ullen,
Ullin eller rettere sagt Ull,
trolig også Njord (for eks.
Njarðar-heimr, Njarðar-hof, Narðar-øy) er nok helst i
fra før vikingtida. Derimot ser det ut til at mange av hov-navnene,
både de usammensatte Hov og de sammensatte
med -hov, er fra de siste hundreåra av hedensk tid. Mange av
disse navnene er minne om offentlig gudedyrkning i sen hedensk tid,
ofte kanskje med faste organiserte «hov-kretser»( Magnus Olsen).
Her legger vi merke til at gårdsnavn som Hove, Hov og Torshov svært
ofte også har blitt kristne kirkesteder og sognenavn i senere tid.
Navn med Frøy, Frøya, Tor og Odin
Av minne etter hedenske guder i stedsnavn som trolig for en stor del
hører hjemme i vikingtida, er sammensetninger med Tor,
Frøy, Frøya og Odin. Av disse
gudene finnes det færrest minne etter Odin i
stedsnavnene. Bare noen få eksempler finnes i navn som Onsøy (eldre
Óðins-øy og Óðins-vin) eller Osland (eldre
Óðins-land). Mye vanligere er Frøy
og Frøya, som ofte ikke lar seg skille i fra hverandre i navn,
og Tor.
I Samnanger i Hordaland
ligger Ulland (gno.
Ullarland), Frøland (gno.
Frøyland eller Frøyjarland) og Totland (gno.
þórsland) ved siden
av hverandre, som vitnemål om "land" viet til disse gudene.
Navn som Frøyland, Frøynes, Frøyshov, Ulland,
Torshov og Torsland er
mye utbredt over nesten over hele landet. Navnet Frøyset er
særlig vanlig i Trøndelag. Det viser at Frøy og Frøya må ha vært mye
dyrka i vikingtida, sikkert for å trygge grøde, avl og vekst, slik
som Njord og Ull har vært det i eldre tid.
Navn med hellig-, ve- og horg
Om hedensk religion forteller også mange navn sammensatte med hellig:
Helgeland (gno. Helgaland, mye vanlig), Helgebostad,
Helbostad osv., men her må
vi huske på at Helge- også kan komme av det kristne
mannsnavnet Helge, og slike navn er derfor mye yngre - i fra
kristen tid.
I det hele tatt skal en være forsiktig med å lese hedenske
gudedyrkning ut av for mange navn. De aller fleste stedsnavn som
idag begynner på Ve-, kommer ikke av ve (gno. vé =
helligdom), men av skog (gno.
viðr = skog). Vevika er da ikke
den "hellige vika", men "skog vika".
Navn som inneholder det gno. horgr (Horg,
Horge, Horgen o.l.), ble før
tolka ut i fra betydningen "alter, offersted, tempel". Men nyere
forskning har vist at horgr i de
aller fleste norske stedsnavnene må ha betydningen "nakne berg,
fjellknaus" e.l.
Navn med -rike, -land, -mark, -bu, -by og -bø
Under omtalen av navnene Ullen tidligere
er der påpekt at disse sentrale kultstedene må ha vært viktige
elementer i framveksten av de eldste organiserte samfunn i Norge.
Fra før rikssamlingen har vi vitnemål i stedsnavn om slike
territoriale organisasjoner, som "rike" i Raumarike,
Ranrike (Båhuslen) og Ringerike,
som "land" i Hadeland, Grenland,
Rogaland, Hordaland og Hålogaland,
og som "mark" i Hedmark, Vinulmark (omkring
og østover fra Oslofjorden) og Telemark.
Alle disse "folkelandene" og Trondheimen (det
senere Trøndelag) hører hjemme i en eldre tid enn det
som er temaet for mine hjemmesider. Det gjør også de mindre
samskipnadene, bygdene, som vi møter i bygdenavn på -bu,
mest på Opplanda og i Trøndeland: Ringebu, Follebu,
Klæbu, Selbu, Sparbu osv.
Asgaut Steinnes har ment å
kunne se omtrent 50 Huseby- eller Husebø-navn som
vitnemål om kongelig administrasjons- eller veitslegårder i
rikssamlingen. Ikke minst på Østlandet ser dette ut til å ha mye for
seg. Men det knytter seg mye usikkerhet til denne teorien.
Gårdsnavn som forteller om lokale forhold
Mye tyder på at vikingtida har
vært en av de store veksttidene i norsk historie og gav individet nye
sjangser til å slå seg opp. Botanisk og klimatisk forskning fra de
seinere åra viser at klimaforholdene må ha vært gode og somrene var
varme. Dermed lå vilkåra til rette for det som alltid har vært
kjernen i gårdsdriften: korndyrking.
De navneklassene som her blir nevnt, bærer en stor del av den
indre landnåmet i Norge som særmerker vikingtida. Det var mindre
dramatisk enn ferdene i vesterveg, men det ekspanderende
kulturlandskapet, gjorde bygdene større og la grunnlaget for
rikssamlingen.
Navn med -set og -stad
Innover i landet, trolig aller mest på Østlandet, var det tatt opp
nye gårder og rydda nye bygder. Et minne om denne veksttida har vi i
mange gardsnavn på -stad (gno.
-staðir [flertall]) og -set (gno.
-setr). Av navn på -stad finnes
det ca 2500 i Norge. Tettest finner vi dem i de indre
Østlandsbygdene og i Trøndelags fylkene. Av set-navn er
det ca 900 her i Norge, flest fra Sunnfjord og nordover til
Nordland. Navneendelsen -stad henger
språklig i sammen med verbet "standa" (nynorsk), -set med
"å sitte" (jrf. med Snorre: "Egil satt hjemme på
gården den vinteren") og
betydningen i gårdsnavn kan -set og -stad trolig
grovt oversettes med "tilholdssted, bosted" for begge disse
endelsene.
I navn på -stad er
forstavelsen for det meste et manns- eller kvinnenavn, døpenavn
eller et tilnavn: Arn(e)stad av
Arne eller Ørn (gno. Ørn), Bjørnstad av
Bjarne eller Bjørn, Grimstad av
Grim eller Grima, Ramstad av Ramn
osv.
Set-navna har også ofte et personnavn som
forstavelse, men har her finnes oftere natur benevninger, som i Grøset (til
gno. grjót = stein), Brattset,
Brasset (til adjektivet bratt), Tynset (til
elva Tynna), eller ulike
kulturbenevninger: Linset, Kuset, Feset og Løset (gno
Løðusetr, til laða = løe).
Til sammen forteller -set og -stad navnene
om nyrydda gårder, som gjennom navna ofte er knyttet til enkelt
mennesker, og andre ganger til ulike sider av gardsdrifta. Når
forstavelsen er et personnavn , må vi tro at det til vanlig har vært
rydningsmannen som har vært huska. Navn som Løset eller Linset forteller
om at det har stått en løe eller har vært dyrka lin på stedet der
det senere har blitt en gård. Slike som Kuset,
Geitset og Feset er
kanskje vitnemål om gamle setrer, som senere har blitt gårder. Ordet setr på
gno. er da også nært knyttet til sætr (
nå "sæter", "seter"). Noen
forskere har regna med at mange av både -stad og set-gårdene er
bygd på tuftene eller vollene til eldre setrer.
Vi finner -stad og set-gårder tett
i tett for eks. i en bygd som Vang på Hedmark, men helst i utkantene
av den eldste kulturbygda. Stad-klassen er
gårdsnavn som ble rydda i et tidsrom som kan omfavne tidsrommet fra
5-600 til omkring 1000 e. Kr. Av set-gårdene er
det bare trolig få som ikke er i fra vikingtida.
Når vi på denne måten kan
datere navneklassene, så er det dels ut i fra et språklig, for eks.
lyd historiske årsaker, dels ut i fra historiske årsaker. Navn på -stad var
svært vanlig på Island i landnåmstida, mens -vin og -heim nesten
ikke finnes der. De ser ut til å ha gått ut av bruk før den tida.
Opplysende er det også at blant alle personnavna som er brukt i -stad og -set gårder,
finnes det ikke kristne personnavn.
Navn med -land og -tveit
I vikingtida var det trolig også størstedelen av gårdene med navn på -land og -tveit ble
tatt opp. Begge disse navneklassene hører først og fremst hjemme på
Sørlandet og Sør-vestlandet. Men land-navn finnes
det også en god del av fra Sogn og nordover helt til Troms, mens tveit-navn er
det mange av på flatbygdene på Østlandet. Til sammen er det ca 2000
gårdsnavn på -land og ca 600 på -tveit i
Norge. Som siste leddet i gårdsnavn betyr land "land
som er skikket for gårdsdrift". Første leddet forteller gjerne noe
mer om landet, hvordan det lå eller så ut: Håland
/ Holand (av adjektivet gno. Hár, hór = høy), Brattland,
Langland eller hvordan vegetasjonen
var der: Birkeland, Espeland, Eikeland (til
gno. Birki, espi, eiki = sted der det vokser bjørk, osp, eik.) eller
hva slags drift det var der: Høyland, Byggland,
Rosseland (til gno. hross = hest).
For det aller meste er land-gårdene utkantgårder
i forhold til den eldste bosetningen i bygda. Ofte må vi tenke oss
at disse gårdene har blitt til som et slags underbruk, i den første
tida kanskje direkte knyttet til en mordergård. Kretsen av land-gårder rundt
den gamle kongsgården Seim i Nord-Hordaland er et eksempel på dette.
Slike grupper av modergårder og underlagte sekundærgårder vitner om
tidlig sosial spalting og grunnlag for høvding makt i førkristen
tid.
Det er likevel ikke alle land-gårdene som
er perifere og i fra vikingtida. På Sørlandet, der land-gårdene ligger
tettest, går nok mange av dem helt tilbake til folkevandringstiden
(400-600 e.Kr.), og flere av land-gårdene har
senere blitt kirkesteder og bygdesentre. Men det er bare svært
sjelden at land-gårdene representerer
det aller eldste laget av botsetningen i en bygd.
Enda mer tydelig er
karakteren av utkantgårder og nyrydninger ved tveit-gårdene.
Betydningen av dette navneleddet (gno. Þveit) er
usikker, men må ha vært noe slikt som "avgrenset jordstykke". Første
leddet er for det aller meste et personnavn. Noen ganger er det rett
fram navnet på en annen gård, som "tveita" da må ha ligget under i
eldre tid. Ofte er det også brukt i usammensatt form, Tveita,
Tveiten (dativ ental), Tveite,
Tveitan (ubunden og bunden form flertall).
Navn med -torp
En mindre navnegruppe er torp-navna, som det
finnes flest av på Østlandet, først og fremst i Østfold, som en
vestlig utløper fra de gamle norske bygdene i Båhulsen. Det
gammelnorske ordet Þorp, har i slike navn trolig
hatt betydningen "tett hussamling", slik som det tilsvarende tyske
ordet Dorf ennå har. Senere har
utviklinga gått i retning av "småbruk, husmannsplass". En kan her
sammenligne med gno. Þorpari (=
småbonde) og det svenske torp (=
husmannsplass). Noen av de
usammensatte gårdsnavna Torp og
bygdenavn som Torpa kan nok gå
langt tilbake i hedensk tid, men ellers er det trolig at de fleste
av torp-navna er fra vikingtida og
den eldste kristne tiden.
Naturnavn som -øy, -vik, -våg og -sund
Navneklassene -stad, -set, -land, -tveit og -torp fanger
ikke på langt nær opp all nyrydding i vikingtida. Det kommer i
tillegg en mengde navn med naturnavn som ikke lar seg datere, men
sikkert i fra samme periode, for eks. i Nord-Norge og på Ytre
Vestlandet, der naturnavn på -øy, -vik, -våg, -sund osv.
er de mest vanlige.
Navn på -by, -bø og -tun
Mange gardsnavn på -by (Østlandet -
Trøndelag) og -bø (Vestlandet
- Nord-Norge),( -by og -bø = gno. býr eller bær = gård) må
likeledes være i fra vikingtida. Men her er likevel dateringen svært
usikker. Særlig de usammensatte By- og Bø-gårdene kan
være svært gamle. På den andre side kan de sammensatte navna på -by og -bø ofte
være i fra kristen tid, for eks. navn som Munkeby,
Presteby, Kyrkjebø osv..
Denne navneklassen lar oss
ellers øyne en annen side av bostedsveksten og det indre landnåmet.
Det er gårdsdelingen, som har spilt en stor rolle særlig på
Vestlandet, der vilkårene for jordbruk nok kunne være svært gode,
men mengden av dyrkingsjord var begrenset. Gårder som Øvrebø,
Midbø, Nestbø, Austbø og Vestbø forteller
om tidlig gårdsdeling. Det samme gjelder nok også for andre lignende
grupper, som Opptun, Midtun og Nesttun,
men disse er vanligvis vanskeligere å tidfeste. I det hele vet ikke
sikkert så mye om gårdsdelinga i vikingtida, men vi kan regne med at
mange av de sentrale storgårdene på Vestlandet allerede i vikingtida
var delt i mange "tun" og bøer".
Gårder ryddet i kristen tid
Navn med -rud, -torp, -bøle, -gard og -hus
Bortsett i fra noen få unntak er gårder i navneklassen -rud eller -rød,
gårder som ble rydda i tidlig kristen tid og fram til Svartedauen
satte en stopper for nyryddinga. Et slikt unntaket finner vi
nordover og ned i Gauldalen hvor noen av de usammensatte
navnene Rud, Rød, Rødde o.l.
visstnok går tilbake til hedensk tid. Navn på for eks. -rud,
-torp, -bøle, -gard og -hus forteller
stort sett om gårdsrydding i fra kristen tid selv om både -bøle og -torp i
enkelte tilfeller kan dateres til hedensk tid.
Opplysningene er hentet i fra Jørn Sandnes artikkel i Norrøn
Kulturhistorie av Olav bø og Olav Høyland utgitt av Det Norske
samlaget, 1974.
Søk
etter gårdsnavn og få opplysninger i O. Rygh: Norske Gaardnavne.
Hurtiglinker til de andre kapitlene
:
| Index |
Eldre Futhark | OdinsTrollsanger
| Sigerdrivamål
| Germanske
runer | Norske.Futharker
| Danske
Futharker | Danske
runeinnskrifter I
|
Danske runeinnskrifter II | Danske
runeinnskrifter III | |
Danske runeinnskrifter IV | Svenske
Futharker |